Resistivitetsmålinger for løsmassekartlegging i Namsos, Nord-Trøndelag. Data og tolkninger

Abstract

Det er utført 2D resistivitetsmålinger i 7 profiler ved Kattmarka og Gullvika i Namsos kommune (Nord-Trøndelag) som en del av metodeutviklingsprosjektet REMA (Resistivitetsmålinger i marine avsetninger). Prosjektet har som formål å teste anvendeligheten av metoden til å kartlegge kvikkleireforekomster. Lokaliteter i nærheten av og direkte knyttet til skredhendelsen i Kattmarka (13. mars 2009) er valgt som testområde. Rapporten beskriver resistivitetsmetoden, presenterer innsamlede data og gir en kort vurdering av disse. I Kattmarka er det etter skredhendelsen utført en rekke sonderboringer og prøvetakinger. Dette gjelder også deler av Gullvika, men her var det også noen tidligere utførte grunnundersøkelser. De geotekniske dataene er benyttet for sammenligning med resistivitetsdata, og samtolkning er foretatt. \rI sammenligningen mellom resistivitetsdata og geotekniske data er det som oftest godt samsvar i profilene fra de to lokalitetene. Likevel viser det seg at inntrekking av sonderingsprofiler\/boreprofiler til resistivitetsprofillinjene ikke alltid fungerer godt hvis avstanden er over ca. 25 m. Dette gjelder både for dyp til fjell og for karakterisering av sedimentene. Dette kan komme av at de to lokalitetene er nokså små, avgrensede områder med stedvis grunt til fjell, og hvor geologien skifter nokså raskt. Det er generelt svært godt overlapp mellom de kryssende resistivitetsprofilene på lokalitetene, og ser man helhetlig på områdene, f.eks. i forhold til kvikkleireutbredelse, er samsvaret med geotekniske data godt. Dette viser at det er nødvendig å være ekstra oppmerksom på avstanden mellom grunnundersøkelsene og 2D resistivitetsprofillinjer i områder med sterkt varierende geologiske forhold. Undersøkelsene viser også nytten av kryssende resistivitetsprofiler, og viktigheten av å tolke områder helhetlig.