Kystnære store pukkverk i Norge, forprosjekt med Fosen som prøve- område

Abstract

Etter initiativ fra Sør-Trøndelag Fylkeskommune ble komunene på Fosen-halvøya oppfordret til å lokalisere egnede områder for etablerinmg av kystnære store pukkverk. Fire av kommunene fulgte oppfordringen og det videre arbeidet har vært Langstrandheia (Osen kommune), Skjørafjorden (Roan og Åfjord kommune og Sjertuliheia (Leksvik kommune). Prosjektet er gjennomført som en del av \"samordnet geologiske undersøkelses- program for Nord-Trøndelag og Fosen\". Prosjektet er definert som et forprosjekt for det mer landsomfattende prosjektet for kartlegging av store kystnære pukk- verk som er tenkt gjennomført fra Vest-Agder til Troms. Bergartskvaliteten er vanskelig å vurdere samlet i og med at kravene varierer avhengig av bruksområde og innbyrdes mellom landene i Europa. Generelt vurderes bergartskvalitet som middels til svak for Langstrandheia og middels for Raud- hammaren og Sjertuliheia i forhold til kvalitetskrav til byggeråstoffer i England, Tyskland, Frankrike, Nederland, Belgia og Norge. For etablering av storskala drift vurderes området ved Langstrandheia som uinteressant pga for dårlig bergartskvalitet. Også bergartskvaliteten for de to øvrige områdene er på grensen av hva som bør aksepteres som minimumskrav. Berggrunnen innenfor alle tre områdene varierer den del. Ut fra densitets- analysene of pakningsgraden etter fallprøven vurderes berggrunnen innenfor Langstranheia og Sjertuliheia som homogen, mens Raudhammaren bedømmes som mindre homogen. Densiteten bør være så lav som mulig (helst >2.80) og er i så måte i høyeste laget innenfor Raudhammaren. I de to andre områdene er verdiene bedre.