Basekationer, surhet og motstand mot forsuring i naturlig jord i Norge.

Abstract

542 humusprøver og 456 undergrunnsprøver er tidligere samlet inn fra hele Norge (Steinnes, 1985) Fraksjonen mindre enn 2 mm av disse prøver ble slemmet opp i henholdsvis destillert vann og 0.0001 H2SO4. Ledningsevne og pH ble bestemt i oppslemmingene. For et utvalg prøver ble vann- og syreløselige kationer i oppslemmingene bestemt ved ICP-emisjonsspektroskopi. Følgende parametre ble bestemt på grunnlag av måleresultatene: 1) Relativ endring i ledningsevne fra vann- til syreoppslemming, 2) relativ og 3) absolutt endring i (H+) fra vann- til syreoppslemming og 4) relativ økning i utluting av kationer fra vann- til syreoppslemming. Resultatene er rapportert som statistiske parametre for gjennomsnitt og spredning, korrelasjoner mellom målte og beregnede parametre og som geokjemiske kart. Resultatene viser at data for pH og ledningsevne kan brukes til å bestemme parametre som tilnærmer utluting av basekationer. Tilnærmingene vil ha stor usikkerhet, men antas å være god nok til å beskrive regionale forskjeller i utluting av basekationer ved fremstilling på geokjemiske kart. Kompliserte sammenhenger mellom de ulike parametre kompliserer tolkningen, men resultatene indikerer at Vestlandet, Sørlandet og de indre deler av Østlandet vil være mest utsatt ved økt forsuring av nedbøren i Norge